TRULTEMOR 07.05.2006-01.09.16

Vi fikk lov å ha henne i 9,5 år, og kan med hånden på hjertet si at denne jenta beriket våre liv på mange måter, selv om det selvfølgelig har vært både opp- og nedturer.

Jeg hadde en stund følt på meg at det var et eller annet som ikke stemte, men mye av det tilla jeg alder og varme. Hun peste mye, mer enn normalt og liksom gryntet når hun la seg ned. Heller ikke var hun særlig interessert i å være med på tur. Når jeg ved en tilfeldighet så at hun hadde blod i urinen var det av gårde til veterinær med en gang.  Det ble tatt røngten og det viste seg at hun hadde forstørret milt og en del grått på lungene. Både veterinær, oppdretter og jeg håpet det  var en form for infeksjon. Hun viste tegn til bedring under og etter behandling, blodet i urinen ble borte, men pesingen var der fortsatt.

Når jeg så nevnte det på kontroll hos veterinær ble det tatt flere røngtenbilder, de viste da at det var klar forverring av både milt og lunger. Vår gode, snille og flinke veterinær ble stille lenge mens han studerte bildene. Jeg visste egentlig hva som kom når jeg så ansiktsuttrykket hans. På bare en uke så vi tydelige tegn på tumorer i lungene som ikke hadde vært der første gang.

Det var utrolig vanskelig å ta innover seg å få den dommen, vår godeste Trulte skulle jo leve evig… Og at ting går så fryktelig fort. Etter anbefaling fra veterinær og av hensyn til Trultemor lot vi henne få sovne inn dagen etter og det er noe av det vanskeligste jeg har gjort… Man føler seg uansett som en bøddel, selv om vi vet at det ikke var noen vei utenom.

Trultemor kom til oss når hun var rundt året, via oppdretter Gro Solberg  sommeren 2007 og vi takker Gro for tilliten med Trulte. De første årene var vi  fôrvert og fikk se hennes barn vokse opp.

Hun hadde de første månedene av sitt liv bodd hos en annen eier og hva hun har opplevd der vet ingen, men hun var litt utrygg på mennesker når hun kom til oss og innkalling visste hun ikke mye om…

Så den første tiden gikk med til å gi Trulte mye trygghet og også frihet. I denne tiden gikk hun mye fritt på gården nettopp av denne grunn . Trulte visste  hvor hun hørte til, hun var en «ekte gårdshund», gikk aldri fra gården og slapp heller ingen inn uten godkjennelse fra oss.  Mange turde ikke gå ut av bilen sin før vi var der. Trulte skadet aldri noen, hverken dyr eller mennesker, men hun kunne jo skremme folk og fe med «brølingen» sin.

Mye godbiter gikk med og besøk hadde vi mye av, hun ble etter hvert så trygg og god at en innbruddstyv kunne sluppet forbi henne.  Hun var elsket av alle her på gården, hun gikk sammen med en katteflokk, hester, geiter og en hønseflokk.  Hun rørte dem aldri og jeg vet at hun er sårt savnet av kattene. Hun var med og sosialiserte katter og kattunger på den beste måte, særlig kattungene elsket Trultemor, de lå mellom labbene hennes, på magen hennes og fikk førstehånds vask og stell.

Men hun kunne også være et «bøllefrø» Trultemor, ikke alltid like artige episoder mens de pågikk, men slikt man lo av i ettertid, bl.a. var det noen joggere som stadig var forbi her.. Ikke alltid jeg klarte å stoppe henne og det endte et par ganger med  at joggerne hoppet over gjerdet og inn til hestene når Trulte var etter dem.  Det samme med noen syklister, når Trulte brølte av gårde oppover veien syklet de for livet.  Men vi fikk da skværet opp i ettertid og når Trulte først ble kjent med folk var hun din venn for livet. Spesielt når svigermor og svigerfar kom, de hadde alltid med en brødskalk til Trulte, det var det absolutt beste hun kunne få.

Kjært barn har mange navn, og Trultemor, – mitt hjertebarn, til daglig kalt Trulte, hadde mange. Hun var bl.a en badeengel, alt fra bekker små til innsjøer og sølepytter.  Når det kom til dusjing var det ikke like populært men hun fant seg i det, med etterfølgende føning og kamming.

Hun var en «bulldozer» når hun møtte folk i døren, alltid først ute for å hilse på. Hun var jo stor og tung, men satte seg gjerne på beina til folk for å få mest mulig oppmerksomhet. Hun var utrolig glad i kos og oppmerksomhet og var ikke lett å «bli kvitt» når hun fikk den oppmerksomheten hun ville.

De som fikk lov å sove sammen med oss på soverommet var nettopp Trultemor og hennes lille kamerat, Oliver, en liten sheltie som nå er 13,5 år. Merker på Oliver at han også savner henne, han har blitt litt «tuss» etter Trultemor ble borte. Men i alle fall, Trulte lå alltid på min side på gulvet ved siden av meg, og fikk egentlig ikke lov å ligge i sengen, men som oftest våknet vi med bena oppunder haka fordi Trulte hadde rigget seg plass i fotenden. Jeg vet også at oppdretter opplevde det samme de gangene Trulte var der.  Vel var hun sikkert litt «bortskjemt» men hun var utrolig snill og god i gjengjeld.  Det holdt å heve stemmen litt for at hun skulle «kjenne sin plass».

Matglad – Trultemor elsket også alt som hadde med mat å gjøre. Hun tigde sjelden men lå alltid i nærheten når det var mat på bordet, noe kunne jo ramle ned. Brød var en av hennes største favoritter faktisk og var en «hund etter brød». Hun visst godt at hun ikke fikk stjele noe, men glemte vi oss bort å lot noe stå igjen på bordet, var det ikke mye igjen når vi kom tilbake. Da «lusket» hun bort som om ingenting var skjedd, men man kunne ikke unngå å se det på henne. Og kattemat, særlig kattungemat var vanskelig å la være for henne, kattungeskålene var ganske ofte reinslikket. Hun kunne godt finne på å sette begge labbene på benken for å stjele hva enn det var som sto der hvis man snudde ryggen til henne. Det hendte vel mer enn en gang at Jan ikke fikk middag.  Hun var også den eneste som fikk lov å sleike den lille resten som ble igjen på rørepinnene hvis jeg f.eks. pisket krem eller laget kake av noe slag. Da lå hun alltid ved min side og ventet tålmodig.

Dette var jo også et lite problem fordi hun hadde litt lett for å legge på seg, samtidig som hun også skulle stilles på hundeutstillinger rundt om i både innland og utland. Hun fikk mye trim, både i form av sykling og lange turer i skogen, men ikke alltid oppdretter var helt fornøyd med formen på magen hennes.

Men likevel, Trultemor gjorde det bra på utstillinger og jeg fikk flere ganger gleden av å se henne stå fremst i ringen. N S DK FIN NORD INTuch EVW-15 Tapre Trultemor av Hiselfoss var hennes fulle «navn.  Hun var bl. a. mestvinnende tispe i Norge 2007 og 2008 og Europawinner som veteran. Vi var utrolig stolte av henne.

Samme dag Trultemor fikk dommen, ble hennes barnebarn født, hennes datter Hermine fødte 7 friske små bernerbarn. Vi skal få lov å hilse på disse ved en anledning og gjetter at tårene kommer fort.

Minnene vil alltid være der selvfølgelig, men det kommer aldri til å bli noen som Trultemor og savnet er stort etter henne. Det er så stille og tomt her, Trulte tok jo ganske mye plass i form av størrelse og personlighet, ingen som ligger ved døren i gangen og som man må tråkke over for å komme ut eller inn, ingen som ligger i veien for å komme fram til benker og stekeovn på kjøkkenet, ingen som ligger i sengen lenger og må jages ned for å få redd opp…. Ingen som lenger stjeler brød i stallen med brødposer overalt, ingen som alltid kommer for å sleike rørepinnene når jeg  pisker krem eller lager kaker, ingen som varmer beina mine når vi satte oss ned, ingen som lenger passer på meg i mørket når vi må ut sene kvelder for å se til hestene. Man følte seg alltid trygg med Trultemor ved sin side.
Livet er veldig tomt uten henne, ingen over og ingen ved siden.

Reklamer

One thought on “TRULTEMOR 07.05.2006-01.09.16

  1. Å stakkar, er hun borte ja..! Det er så ille å miste dyra sine, det er vondt! Får trøste dere med at hun hadde det utrolig utrolig godt hos dere ❤ klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s